Treflis i ridebaner er et vel utprøvd tilleggsprodukt som fungerer bra, om man blander riktig type flis, med en egnet sand og vedlikeholder på en god måte.
En god ridebane skal generelt ikke være for hard, for glatt, for myk eller dyp. Når hestens hov treffer bunnen, skal bunnen hjelpe hestens innebygde mekaniske egenskaper ved å bremse opp energien, før hele vekten og energien til hesten sendes ned i underlaget. Denne energien skal ikke komme tilbake med en gang, men skal heller ikke bli igjen i bunnen, slik at hesten ikke får med seg nok energi når den sparker fra.
For å få til dette kan tilføring av enten filt, gummirasp eller treflis være løsningen. Gummirasp skal bare benyttes ute, men treflis er ikke så godt egnet utendørs, da forråtningen går raskere pga påvirkningen fra klimaet. Inne legger man derfor en fiber/filt bane eller en sandbane med treflis.
Et par andre gode ting ved bruk av flis i sanden, er at den bidrar til å holde den viktige fukten i banen og den bidrar til å binde sanden, slik at hestene ikke bare får swung, men også får ett stabilt underlag.
Type flis
Flis kommer i mange størrelser og typer. De kan komme med eller uten bark, av myke eller harde tresorter, stor biter, mindre biter, kutterflis og sagflis.
Valg av type er viktig for resultatet.
Blir bitene for store vil de ikke binde seg med sanden og dermed gi glatt bane, blir det for smått som sagflis og kutterflis så vil det pakke banen. Er det av mykere tresorter så vil de både knuses og råtne fortere.
En hard tresort der størrelsen er mellom stort og smått er det beste. I tillegg bør flisa være litt ru. Pinneflis kaller Stallmestern det som er godt egnet. De er noen mm tykke og brede og er i forskjellige størrelser opp til noen cm lange. Ved at de har den formen og litt ru overflate, så vil de binde seg med sanden og gi akkurat passe med swung uten at fasthet eller glattheten økes.
Vedlikehold
En ridebane med sand og treflis skal sloddes og harves ettersom behov. Hva som er behov må man finne ut av ved å eksperimentere og bli godt kjent med massene. Man må også ha god dialog med dem som bruker banen.
Er banen nylagt kan det være behov for kun å pakke banen og vanne den. Etter hvert som tiden går vil man måtte slodde og så harve mer. Jo fastere og glattere lag en slik bane får, jo dypere og mer variert dybde på harven kan man bruke.
For å teste om sand og flis har riktig fuktighet så kan man ta en neve fra ridebanebunnen og se om man kan lage en «snøball» i hånden. Klarer man ikke det, bør banen ha mer vann. Dersom banen nylig er lagt, kan grunnen til at man ikke får til en snøball skyldes sandens og evt flisens egenskaper og ikke bare mangel på vann.
I tillegg til vann er det viktig at man kontrollerer jevnlig at det er like mye masser over det hele. Dette finner man ut ved å grave med en liten plantespade ned rundt om på banen og måler dybdene. Er det forskjeller så skyldes det hovedsakelig maskinelt vedlikehold. Da må man sjekke redskapen og kjøremetodene som brukes, for noe er da galt.
I vinterhalvåret er salting av sandbaner med treflis en god løsning. Dette er fordi en slik bane fint kan harves gjennom vinteren, uten at banen mister sine egenskaper.
Med tiden knuses ikke bare sanden, men også flisen. Følgende er at man får mer og mer jordbane, som kan bli glatt og raskere fryse om kulda trenger inn i bakken. Alternativet da er å tilføre mer sand eller og treflis for å få mer liv i banen. Når det har gått enda noen år, så bør man vurdere å bytte ut underlaget.
