Hester og ryttere kommer i forskjellige størrelser så ofte kan det være behov for noe å stå på for å komme seg opp på hesten. For hesten er det en fordel at den påstigning skjer på en kontrollert måte. En rolig påstigning der man unngår å henge i stigbøylen vil samtidig gjør at salen ikke sklir og salen i seg selv beholder formen over tid.
Ett av punktene som kommer frem som risikosteder på et anlegg under en ROS analyse (se egen artikkel her) er påstigning av hesten. Om man hiver seg på hesten eller bruker noe å stå på, så har man ikke full kontroll før man er ordentlig på hesten. Hesten kan for eksempel bli skremt av miljøet rundt, pisken kan komme borti hesten ide man stiger opp, eller at hesten kan flytte på bena og kommer borti krakken.
Blir hesten skremt i en eller annen form vil hesten som oftest flytte på seg enten rolig eller raskt. Dette kan gi følger for rytteren om man ikke har kommet ordentlig på plass og har kontroll over hesten.
Det er ikke bare rytteren som kan få skader, men en hest kan i tillegg skade seg fysisk ved at den skraper benet borti krakken eller ved at den tråkker inn i en krakk og skraper seg opp. En ukontrollert ferd kan gi hesten andre skader og da spesielt bena.
Må ikke ha steder der hestens ben kan få plass.
En egnet påstigningsrampe bør være så stor og tung at den ikke så lett velter eller være fastmontert. Hesten må ikke tråkke over eller i den. Det må ikke være noen steder hesten kan få benet inni. Skruer, spiker eller andre skarpe kanter må man unngå. Krakken eller rampen bør være plassert slik at det er god plass foran, bak og ytre side av hesten.
