Ved hjelp av dyktige ildsjeler og mange flinke frivillige har man samlet inn midler og lagt ned timevis med dugnad. Nytt anlegg sto ferdig høsten 2005.
Daglig leder Veronica Isaksen forteller at det er et populært sted der man må vente i årevis for å få plass til egen hest. Det finnes noen gårder og mindre hestegårder som har oppstalling i Tromsø området, men ingen så store anlegg som Tromsø Ryttersportsklubb.
Lang tradisjon
Tromsø Ryttersportsklubbs anlegg ligger på Sandnes Gård. Den ligger ved siden av, og i enden av Tromsø flyplass. Rideskolen ble startet av Elsa og Bjørn Bjerke i 1971. Siden da har det vært stor aktivitet på stedet.
Gården eies av kommunen, men rideklubben har en festeavtale på 40 år. Klubben drives organisasjonsmessig som et AS. I gårdens hovedhus er det to leiligheter. Der bor daglig leder og hovedinstruktør.
På gården er det mange private opppstallører, men rideskolen er en stor del av virksomheten. De har ridekurs for alle nivåer og aldre. I tillegg er det både handicapridning og terapiridning. I løpet av året er det i tillegg sommerkurs, grønt-kort kurs, forskjellige treninger og man kan arrangere bursdagsfeiringer der.
Måtte ta tak
Rideklubben hadde på begynnelsen av 2000-tallet, en plasthall som nesten blåste bort. Det kom tilslutt et veiskille for klubben. Enten måtte man gi opp eller så måtte man satse og bygge ny ridehall. Klubben var heldig og hadde noen ”primus motorer” som fikk dradd det hele i land.
Godt arbeid gjorde dermed sitt til at de fikk både tippemidler og programsatsningsmidler. Prisen på den store hallen med stallene endte på rundt 12 millioner.
Året etter bygde de en liten ridehall der plasthallen hadde stått. Økonomisk har dette vært et stort løft for klubben, men selv etter en så stor utbygging har klubben nå bare et lån på litt over 5 millioner.
Stor dugnadsinnsats
Hallen ble bygget som et tomt skall. Deretter gikk det med formidable 3500 dugnadstimer for å bygge alt som skulle være inni hallen av lokaler, tribune, vant, staller, salrom, osv.
Ved byggingen kunne privatpersoner i tillegg til å stille på dugnad, ”kjøpe” en boks og tilhørende fasiliteter for 50.000 kroner. Da fikk de billigere stall leie og dersom hesten skulle selges og man ikke trengte boksen på en stund, vil man ha første rett på å få plassen tilbake ved en senere anledning. Dette ga klubben en hel million ekstra til byggingen. Når noen vil selge boksen sin kjøper klubben dem ut, så langt likviditeteten tillater det, forteller Veronica.
Stedet har alt man trenger
I hallen er det salrom, toalett, dusj, kontor, forsamlingsrom med kjøkken. Langs hele ridehallen er det staller. Med stallplassene i driftsbygningen og klubbens egen ponni stall, er det til sammen 84 hestebokser hvor av 58 er privateid. Alle stedene har salrom og tørkerom. Utstyrsrom til oppstallørerne ble bygget med kun tomme skap. Ett til vær hest. Innredningen i skapene ble så opp til den enkelte oppstalløren.
Tribunen er laget i andre etasje over stallene. Der har man god utsikt over ridebanen. Den fungerer derimot ikke så bra forteller Veronica. En del hester blir nemlig redde når de ser og hører noe over hodene på dem.
Gode tips fra Veronica om brannvarslingsanlegg
Anlegget har fått nytt brannnvarslingsanlegg. Det forrige som ble installert var ikke godt nok egnet for stallmiljø. Resultatet var at alarmen gikk til tide og utide forteller Veronica. Hun anbefaler alle som skal installere brannvarslingsanlegg at det er tilpasset stall- og ridehallmiljø. Hun tipser samtidig om at man kan få rentefritt lån fra noen forsikringsselskaper til kjøp av nytt brannvarslingsanlegg.
For å forebygge en evt. brann er senteret nøye på det elektriske anlegget. De har kontroll på hele anlegget vært tredje år. Veronica nevner at man kan få termofotografert det elektriske anlegget for noen tusen kroner. Dette er en god investering.
Hele anlegget er godt forsikret. Både når det gjelder, bygg, hester og mennesker. Forsikringene koster derimot mye. Anlegget og driften har forsikring som koster godt over hundre tusen kroner i året.
Egne paddocker der man kan gjøre hva man vil
Ute går rideskolehestene og ponniene i flokk. Private oppstallører har derimot egne paddocker. De må selv sørge for innhegningen og at den er bra til en hver tid. Ønsker man å sette opp et leskur, ha frostfrie vannkar, o.a. så er det helt greit, men man må påkoste det selv. Den dagen man flytter ut tilfaller det neste bruker av paddocken.
Utebanen er 60*84, men man ønsker den enda større, slik at en del av banen kan ha hinder stående ute til en hver tid.
Turveier er det mindre av rundt anlegget. Siden det hele ligger på en øy og det er en del bebyggelse, er det vanskelig å få anlagt lange turveier. Klubben vil derimot prøve å få laget en liten feltrittsbane rundt anlegget.
Stort sprangmiljø
Rent administrativt er det 12 ansatte på stedet hvorav ingen jobber i helgene. Da er hele anlegget drevet av oppstallørerne. Klubbens hovedinstruktør er Kristine Ulrichsen, men Catarina Forsberg, Jennifer Fogh Pederesen, Whilhelmina Kloos og Per Waaler kommer jevnlig for å ha treninger.
De fleste på stedet er sprangryttere, men det finnes også en del dressurryttere. For alle aktive er det lange reiseveier for å komme til andre stevner, så klubbens aktiviteter er viktige. Medlemmene er på forskjellige nivåer, slik at det finnes trenere tilpasset der den enkelte er.
Dyrt å drive
Veronica forteller at det koster mye å drive anlegget. Dette gjør at det er små marginer i regnskapet, så veien er kort fra overskudd til underskudd. Ensilasje kommer for eksempel helt fra Drøbak og Flis kommer fra Finland. Videre ble det mindre inntekt da vannet frøs i den lille ridehallen og man måtte avlyse ridetimer. Det ble en tung tid.
Medlemmenes innsats er uvurderlig. Klubben har en dugnadsliste som alle oppstallører må føre oversikt over. I løpet av et år må alle bidra med minimum 20 timers innsats. Gamlestallen pusses for eksempel opp årlig.
Når det gjelder hestemøkka har klubben fått til en god løsning. På nabotomten er det nemlig et firma som tar i mot møkka. Der blir den kompostert og videresolgt.
Veien videre
Det finnes mange planer for senterets fremtid. I tillegg til større ridebane ute, så er det en utfordring med at det raser snø fra taket. Der må noe gjøres forteller Veronica. Skrittemaskin er et videre ønske om å bygge.
For å øke kvaliteten innad og utad ytterligere, er Tromsø Ryttersportsklubb en av tre ridesentre som er med i forsøk for å bli godkjent hestesenter i den nye bransjestandarden. Da Stallmestern kom på møte vedr. forsøksordningen 
måtte Veronica innrømme med et smil, at alle var satt i sving for å rydde anlegget før besøket. Dette var tydelig da anlegget fremstod som et forbilde for andre. Besøket viste videre at klubben har kontroll på alle lover og forskrifter i tillegg til å ha gode regler og rutiner for det meste.
For å lese mer om Tromsø Ryttersportsklubb og anlegget – se nettsiden her
