En ridebunn er ikke hva det en gang var. Nå kan man få mange typer kunststoff og naturmateriell levert til anlegget. Det burde derfor være lett, men utfordringen er mange og gjør at det var enklere før.
Med nye bunner må man se på kostnader ved kjøp, vedlikeholdsbehov, varighet og vanning. Klarer bunnen å tilfredsstille alle rytterne, tåler sanden hestetramp over tid og vil den fryse om vinteren? Spørsmålene er mange så det er viktig å gå igjennom alle faktorer før man anlegger ny bunn.
Det første man bør gjøre er å definere hva banen skal brukes til. Dagens krav fra hest og rytter, til ridebunn er større i dag. Generelt vil en noe mykere treningsbane være fint for de fleste hester og ryttere uavhengig av gren, men dersom banen skal brukes til konkurranse vil en sprangrytter sette mer pris på en fastere bane som ikke får hesten til å gli i frasparket.
En dressur hest vil ha en ikke for dyp men heller ikke for fast bunn. Skal bunnen brukes til kjøring må hesten og hjulene ikke grave seg ned, men holde seg på toppen. Slik kan man sette krav for alle grener. Materialet som velges kan i mange tilfeller tilpasses flere typer bruk, ved hjelp av vanning og stell av bunnen, men grunnlaget er viktig.
Uavhengig av ridegren så vil en dyp bunn gi større sjanse for kodeleddsbetennelse, hov/strålebensskader og spesielt seneskader. Harde bunner derimot kan gi leddskader, men samtidig bedre blodomløp. Dette nevnt fordi man med fordel (i treningssammenheng) kan ha noe forskjellig konsistens på bunnene, om man har flere baner. I forhold til konkurranser bør banene ha samme konsistens.
Sand er basis element – så blander man inn bindingsprodukter, plast, stoff, bark, etc. I den siste tiden har man begynt å blande inn voks i tillegg, for å binde det hele sammen bedre og dermed gir massen en fuktighet som den vil holde lenge.
Faren med bindingsproduktene er at det i dag tilbys mange typer som ikke alltid er det beste. Det fortelles om baner der bindingsproduktene flyter til siden når hesten tramper ned. Om baner som er blitt som trampoliner, baner som gir fra seg et svart støv som setter seg i nesen og på veggene. Fordelen med mange kunstprodukter er at de får banen til å få mer luft og vanskeligere å fryse til en kompakt bunn om vinteren. Noen produkter kan derimot lukte og må derfor ikke brukes innendørs.
Banebyggerne i Norge diskuterte dette på sin årlige konferanse i fjor, og kom frem til at man pr i dag har to typer å anbefale. Det ene er den tradisjonelle banen med sand og bark. Den er velprøvd og med god vedlikehold helt akseptabel. Den andre typen er baner med geopad/filt. Sistnevnte er dyrere å anlegge, men holder lengre enn sand og bark som må byttes ut oftere slik at kostnaden ofte blir det samme på sikt.
Velger man baner med kunstprodukter skal man undersøke nøye om hvor mye det vil koste å kaste produktet etter en del år, når bunnen må byttes. Norsk Hestesenter har på sin ene utebane strømkabelgummibiter som nå regnes som spesialavfall og vil koste mye å bli kvitt.
En hest som tramper ned har en stor kraft som over tid vil knuse materialet til mindre partikler. Topplaget blir derfor finere over tid og det er derfor avhengig av at det ikke forsvinner ned i bunden, men heller ikke blåser bort som støv. Kvaliteten på sanden er derfor viktig å undersøke nøye. Stein har forskjellig hardhet slik at det ikke alltid er smartest å skaffe sand fra det lokale sandtak. Underlaget må evt. ha duk og riktig fuktighet for å beholde sanden der den skal være.
En ekspedisjon til andre anlegg for å spørre hva de har gjort og høre med ryttere som rir på anlegget, kan være en god investering. Det er i tillegg stor lønnsomhet i å få inn tilbud fra flere leverandører.
