Det var tydelig at Piet som er utdannet innen metallarbeid og med sønnen Piet jr som er utdannet bygningsarbeider likte å vise frem anlegget sitt. Piet vokst selv opp på gården som en av 9 søsken. I 1980 bygde Piet staller på gården, men leide i tillegg ett anlegg et sted like i nærheten, der han startet rideskole for å ha råd til å ansette 2 groomer og ha 25 hester oppstallet hjemme. Det varte ikke lenge før han søkte om å bygge mer, men først etter 16 år med avslag fikk han endelig lov. Tillatelsen lot han derimot ligge og først 4 år senere begynte planleggingen, da hovedsponsoren hans spurte om han ikke ville bygge ut anlegget, når han først hadde fått tillatelse. Piet var derimot klar i at det var bedre å leie et sted der man slipper alt ansvar for drift, om man skulle bli god rytter, enn å bygge selv først for så å prøve å bli god. Det å leie blir man ikke rik av men man blir god.
Piet hadde planlagt en ridehall med en stall på langsiden og i enden av ridehallen en walker og lager for høy. Byggefirmaet som fortsatt er hovedsponsoren hans ville derimot gjøre ting litt bedre, så Piet og sponsorene reiste rundt på steder for å få ideer. Resultatet ble et anlegget som sto ferdig i 2001 og som hadde mange smarte løsninger, som gjør dagliglivet lettere. Han var av den klare oppfatningen av at når man skulle gjøre noe så skulle man gjøre det ordentlig. En billig løsning blir ofte dyr på sikt. Det er ikke gøy å ha tom konto så tenk buisness var hans klare råd.
I planleggings prosessen, fikk de en ”gave” fra det offentlige. Piet hadde nemlig fått tillatelse til staller kun på en side av hallen, men bygningsmessig så harmonerte det dårlig så de ba han bygge på den andre siden av hall også.
Et av rådene han ga oss var at man må følge opp arkitektene. De fleste har ingen anelse om hestehold og hestedrift. Han sa man derfor må sette arkitekten inn i de daglige rutinene.
Piet er stolt av sitt anlegg. Han smilte og pratet i ett om sine løsninger når vi gikk rundt. For å gi dere et bilde av hans glede så var han var spesielt stolt av sin løsning for å ha rent stallklima. Han ba oss stå på utsiden å se på ventilen for utluftning og ta bilde. Piet løp hoppende inn i stallen og ropte – ”Se nå – ta bilde”. Ut fra ventilen kom det en støvsky som var summen av alt støv som var virvlet opp etter morgningens møkking. Han kom løpende ut igjen og sa med stort smil om munnen – ”Så dere det?”
Anlegget er bygget opp med 9 utebokser som brukes kun ved behov, tre staller med ca 10 hester vær. Alle stallene har sitt eget forrom, salrom, vaskespilt og eget lufteanlegg. På den måten kan man drive tre separate avdelinger uten at man går i veien for hverandre.
Vær morgen starter med foring. Foringer på stall Reimakers foregikk alltid inne i boksene. Presis kl 7.00 fikk de Havre og høy. Det var ikke aktuelt å fore før eller senere. Hestene hans kunne klokken og ingen maste verken før eller etter. De fikk igjen for klokken halv tre og kl 7 på kvelden. Da kunne det hende at klokken ble litt før eller litt over, men ellers var han nøye på tidspunktene. På vær boksdør sto det oppslag over hva vær enkel hest skulle ha. Det hele ble nøye planlagt i forhold til hestenes stevneplan fremover. Vitaminer og evt. noe tillegg ble gitt til hestene under lunsjen. Ellers fikk alle hestene samme for.
Vann fikk de av drikkekar i den andre enden av forkarenes plassering. Vannkarene var av typen med rørventil. Piet hadde stoppekran på alle vannkarene og hadde ellers lagt rørene inn i veggen slik at ikke hestene skulle ødelegge dem.
Etter frokost ble hestene fra den første stallen satt ut sine hester i skrittemaskinen eller gresspaddocker. Stedet hadde en del fine gresspaddocker med automatiske drikkekar, men de kunne godt tenkt seg flere paddocker, så man slapp å bytte så mye i løpet av en dag.
Inne i stallen blir det så møkket på tradisjonelt vis med trillebår og greip. Systemet han har lagt opp til gjør at det på under en time blir møkket for alle 30 hestene. Piet har halm i de fleste boksene, men noen har flis. De møkker vekk hestemøkk og er ferdig med en stall på en halv time. En gang i uken frigjør de bunden og hiver på en bøtte vann. I alle boksene er det et lite sluk som de så renser. Alle slukene ender i en kom på utsiden som igjen renses en gang i mnd. I området der Piet holder til er det ikke lov å slippe vann urenset rett ut slik at han har stort renseanlegg for alt vann. Hestemøkka legges sortert i en støpt grop. Ren hestemøkk i en haug og strø og flis i en annen. Med jevne mellomrom kommer det et vogntog kjørende med en grabb. Den kjører inn og plukker opp de sorterte haugene. De bruker det så til champinjong dyrking før det går tilbake til jordbruket. Før hentet de gratis nå er det en liten kostnad.
Etter møkking skrues ventilasjonsanlegget på for fult og dermed så suges all luft ut så støvskyen står på utsiden. I løpet av dagen så møkker de igjen ved tre tiden og en siste gang på kvelden. På den måten blir møkk aldri liggende lenge i boksene og som Piet spurte oss – ”Ser du noen fluer?” Ikke en flue i stallen.
Rent var det over alt, men han hadde ikke folk som vasket daglig. Det var bare slik at alle som jobbet der hadde en holdning som gjorde at alt var rent og pent. De hadde derimot en totalvask i året der alt i alle staller ble tatt ut og alt ble vasket ned.
På stedet var det 6 som hevet lønn i tillegg til han selv. De fleste hadde vært der i mange år. Grunnen til det så vi i 2.etg., i tillegg til Piet som person. Han viste virkelig at han tok vare på de ansatte og gleden over at de utviklet seg i tillegg til å gjøre en god jobb. Han skjeftet aldri – Det hatet han og mente de som skjefter ikke vet hva de skal gjøre for å hjelpe en rytter eller ansatt. Alle de som jobbet hos han hadde kontrakter og ordnede forhold. I 2.etg. hadde alle stallarbeidere og lærlinger egne leiligheter som virkelig var flotte, med egne bad og alt de trengte. Nede var det ett stort kjøkken der alle møttes flere ganger om dagen til en kaffe og prat. Han var nøye på at alle i familien som jobbet der skulle være gode forbilder for hverandre og kundene. Han var samtidig bevist på at barna skulle få lov til å være barn og gjøre andre ting i livet i tillegg til hest. Det var for sent å ta igjen når de ble eldre.
Staten har gode kontroll rutiner av hesteanlegg så Piet sa man måtte være nøye hele tiden.
Kona til Piet satt i styret for Federation national ridings school (FNRS) De har et klassifiseringssystem som gikk på alt fra sikkerhet, kontrakter, hestehold, m.m. I Nederland skiller de anlegg i to. De som driver ren rideskole og de som driver aktiv sportsstall. Stall Reinmakers hadde 5 stjerner som er det meste – Som Piet sa ”det er ikke plass til flere stjerner på plaketten”.
Piet fortalte oss at det i Nederland var 4 utdannelser. Hestepasser, stallmester, rytterlinje og ridelærer. Som i mange andre land er det vanskelig å holde folk i yrke lenge, men han var klar i sin mening om at det er opp til de som driver stedet å ta vare på sine ansatte. En av grunnmeningene hans var at man skulle lære av hverandre. Det er ikke mange ting som ingen andre har tenkt på før, så han oppfordret til heller å ”stjele” ideer fra hverandre, en å eksperimentere på egenhånd med evt. følger for hest og mennesker.
Ridebanene til Piet var både inne og ute av typen der man har stoffbiter og sand. Innebanen var i bunn og sidene solid bygget med støp og armering. Hele
Ute hadde han samme type bunn, men en nesten hvit sand. Dette gjorde banen veldig lys å ri på, men kvaliteten var den samme. Vedlikeholdsmessig fortalte Piet at han kjørte over banen en gang i uken og dersom det var varme perioder så vannet han den to ganger. Han hadde montert dyser både langs vantet, men også inne på selve banen slik at hele området ble dekket. Inne i ridehallen hadde han en spennende løsning i taket. Vannsprederne der gikk automatisk på en skinne i taket og dekket hele banen.
Vantet i ridehallen ville han ha solid, slik at man ikke fikk ødelagte og skadede planker. Derfor er det lagt treverk som heter Bankaray. Piet fortalte at en hest hadde sparket alt den kunne i vantet, men det ble ikke merke. Treverket er dyrt, men han mente det i lengden allikevel ville tjene seg inn. Det estetiske er jo også en faktor i regnestykket.
Brannsikkerhet var godt planlagt i anlegget. Det var vannslanger, nødlys, skilting, trykknapper for å starte alarmen, røkvarslere, m.m. Alle leilighetene har egen brannstige og materialet som er brukt er av minst mulig brennbar type. Det var derimot en ting vi ikke kunne se og det var røkvarslere i selve stallene. På spørsmål om det så ble han betenkt og sa ”Godt spørsmål – veldig godt spørsmål” På fleip kom det tilbake at ”hestene har jo ikke fyrstikker”, men han fikk noe å tenke på der. Anlegget hadde derimot tyverialarm i alle bygningene, men de hadde aldri hatt innbrudd.
Salrommene hadde en orden som en militærmann ville ha væt fornøyd med. Det var tellekanter på dekken og alt annet utstyr hang rent og pent. I salrommet til Piet jr. hang hodelagene med sløyfer fra AEG og Norway Grand Prix på rekke og rad. Over hang det bilder. Vi ble rent rørt over den norske gleden.
Utstyret hang for det meste i salrommene, men i stallgangen mot ridehallen hadde han fått spesial laget oppheng for dekken. Det strakte seg hele veien ned stallgangen og var en praktisk og ryddig måte. Piet var ellers opptatt av små detaljer på stallen og fortalte at han selv hadde bestemt plasseringen av oppbindingen til hestene i vaskespiltene. De skulle nemlig stå så langt inn at andre hester fint kunne komme forbi uten at de dultet borti hverandre.
Ute hadde han i tillegg til ridebanen egen longeringsbane. Den hadde en smart løsning på vanningen. I midten var det montert en vanningsdyse som roterte rundt så hele plassen ble nøye vannet.
Walkeren var stor med overbygg og rundt om på veggene var det montert netting som gjorde at hestene fint så ut, selv om den så mørk og kompakt ut fra utsiden. På gulvet var det gummifliser og i hele metall opphenget var det strøm. Gummi leder jo ikke strøm så hvordan fikk hestene da strøm om de kom borti skille spurte vi Piet? Han tenkte litt å så ned på gummidekket. Det var mye sand mellom hellene og oppå så han mente det skapte jordingen. ”Det fungerte i alle fall” sa han med ett smil.
Rundt om på anlegget var det satt opp påler med strømuttak så besøkende med hestebiler skulle få tilgang til strøm hvor enn de sto.
På spørsmålet om størrelser på anlegg så var Piet klar på at anleggene ikke må bli for store fordi man da ikke kan klare å skape det gode miljøet et anlegg trenger. Han var også klar på at man kan ha et fint anlegg, men dersom du ikke kan ri og håndtere hestene så spiller anlegget ingen rolle.
Les mer om Team Raijmakers her
