I Trav og Galoppnytt nr.57 2009 kan man lese om Jomar Blekkan som sier han sliter med rekrutteringen til stallarbeidere og det er ikke så rart når betalingen er så dårlig. Han skulle ønske stallfolkene hadde bedre betalt for den jobben de gjør.
Av 8 utdannede stallmestere fra Norsk Hestesenter for noen år siden er det bare noen få som jobber som stallmester.
Vi har snakket med alt fra unge nyutdannede, til erfarne groomer for internationale toppryttere i både Danmark, Sverige og Norge. Alle sier det samme – Man blir ikke lenge i yrket.
Hva er så problemet? Er det arbeidsmengden, arbeidstidene, lønnen, boligforhold, reisedøgn eller miljøet? Vi snakket med Piet Raijmakers i sommer og han hadde hatt mange av sine ansatte der i mange år. Han mente det var pga at han hadde ryddige forhold og satte stor pris på dem. De ansatte hadde kontrakter, egne leiligheter, jevnlige pauser og sist men ikke minst så var Piet veldig opptatt av at de ansatte skulle utvikle seg selv og motiverte dem til å komme videre i livet.
Vi har hørt om ansatte som nesten kan regnes som slaver i dagens samfunn, men også supre forhold. Bygdøy rideklubb er et godt eksempel. Der får de ansatte god lønn, fine arbeidsforhold og har en stallmester som følger spesielt opp lærlingene med å bidra til en positiv utvikling.
En utfordring er at ansatte jobber langt over vanlig 37,5 timers uker. Det er også mye reise og helgarbeid slik at det å ha et ”normalt” privatliv er vanskelig. Miljømessig så er det mange ansatte som jobber mye alene. Vi er sosiale vesener så det å jobbe lange uker alene er ikke noe man gjør i mange år.
Stallmestern tror løsningen er at arbeidsgivere, enten det er klubb, privat eller offentlig tar de ansatte mer på alvor. Både når det gjelder lønn, men ikke minst arbeidsforholdene generelt. Som Piet Rainmakers sa ”man holder ikke ut med høyt tempo over lang tid. Man må ha pauser og et tempo i hverdagen som gjør det gøy og at kroppen holder i mange år”
