Hestesporten har som alle andre i samfunnet en utfordring med å sikre at alle skal føle seg trygge. I det ligger ikke bare at mindreårige skal skjermes mot seksuelle overgrep, men at alle på anlegget også ansatte skal føle seg trygge. Sextrakasering og sexovergrep mot de over 16 skal heller ikke forekomme.
Styret i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) vedtok 10. mars 2008 at hele norsk idrett skal kreve politiattest mot seksuelle overgrep mot barn. Dette er med på å sikre at de som har dom ikke får tillits- eller ansvarsforhold for mindreårig, men er dette godt nok?
Det er nemlig slik at de personene som har en dom ofte er flinke til å utsette levering av politiattesten og systemene er ofte ikke gode nok over alt i forhold til å innhente attestene. Systemet åpner også for at ikke alle skal levere politiattest. En attest er heller ikke en garanti for at noe i framtiden kan skje.
Det viktigste er derfor at man på sin egen stall eller i sin egen klubb har tatt dette tema på alvor og tilrettelagt for gode rutiner. Noen punkter som kan være viktig er som følger;
Alle som ansettes må gjennom gode intervjuer og skal fremvise politiattest før første arbeidsdag
Alle som i klubbenes regi skal utføre vesentlig arbeid viser frem poilitiattest før arbeidet starter
At selv den på toppen av systemet har noen som han/hun kan vise politiatesten til.
At man har gjennomtenkte planer i HMS arbeidet mot trakasering på arbeidsplassen og at man har sikre systemer for hvem man kan henvende seg til, evt. en annen, dersom den man først skal henvende seg til er «problemet».
At man for alles sikkerhet unngår at en voksen er alene på anlegget med ett eller noen få barn.
At man ved sosiale sammenkomster har arrangører som tar ansvar for denne type sikkerhet.
I HMS (Helse miljø og sikkerhet) arbeid så bør man gjennomføre en ROS analyse. Sextrakasering og overgrep bør være en del av den analysen. (Se egen artikkel om ROS analyse)
I straffeloven( LOV 1902-05-22 nr. 10: Almindelig borgelig straffelov) står det om hva man kan dømmes for i kapittel 19. Det er eget punkt om misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold. Det er også fremhevet at villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld.
Det er et veldig viktig punkt til sist og det er at det ikke må bli en kultur der man har generelt misstillit til personer og da spesielt voksne menn. En type heksejakt er ingen tjent med, så ved hjelp av gode rutiner, åpent miljø der man snakker sammen og der det er lov å si ifra, så vil man fortsatt ha et godt og trygt sted.
I disse dager bygger Elveli Ridesenter ny hall. Det samme skjer på Ekeberg og i Drammen bygges det en tredje hall. Tanum Ridesenter, Østern, Bærum Rideklubb, m.f. har alle fått et foreløbig nei for sine planer.
Stallmestern har snakket med flere utbyggere i forskjellige kommuner og det kan se ut som kommunene har ulik praksis. Det kan se ut som man er avhengig av å treffe de rette personene. Vi kommer tilbake med en mer fyldig reportasje rundt temaet.
Det økende behovet og krav om kompetanse har økt utdannings og kurstilbudene i alle land. I nabolandet Sverige har de fra 2010 økt Hippologutdannelsen ved Sveriges Landbruksuniversitet (SLU) fra to til tre års kandidatprogram.
I Norge skjer det også endringer innen utdannelse. For eksempel har nå den tidligere stallmesterutdanningen blitt ett fag under Høgskolen i Hedemark og vil dermed gi studiepoeng.
Norge ligger derimot langt bak i forhold til de større utdannelsene i utlandet som berider og beslagsmed.
Fra myndighetenes side har det kommet krav om utdanning i forma av forskrift om velferd for hest (FOR 2005-06-02 nr.505). I den står det at staller som har mer en 10 hester skal ha godkjent utdanning. Dette gjør at man vil ha en minimumskunnskap på alle anlegg over 10 hester i Norge. I forskriften står det at man må kunne dokumentere kunnskap om hestens adferdsmessige, sosiale og fysiologiske behov, aktuelle driftsformer og bestemmelsene i forskriften.
Hesteholder har i tillegg ansvar for at personell som håndterer og steller hestene, har den nødvendige kompetanse til for å gjøre dette på en god måte.
Forskriftene gir dermed hesteholder et stort ansvar både i å ivareta hestene men også personell og anlegg.
Utdanningstilbudet i Norge vil nok fortsette å øke med tiden dersom hesteinteressen fortsetter i samme tempo i årene som kommer.
Thorbjørn tar en pause i jobben og guider meg rundt på anlegget. Han forteller at de hadde sett rundt på andre anlegg for å plukke de beste løsningene til anlegget sitt. De tegnet således grovtegningene selv men fikk Romsdalsbygg til å være byggherre. Byggesøknaden gikk greit igjennom d kommunen var velvillig til planenen. Leverandørene holdt frister og avtaler så fra byggingen startet til alt var ferdig tok det kun ett år.
Før bygging måtte tomten planeres. Den var veldig kupert så de måtte fylle på hele 55 tusen kubikk for å få det flate arealet de trengte. Gården som hører til har store områder så de dyrker høy på hele 150 mål. I tillegg til nybygget har de en gammelstall og 25-30 hester på utegang. De har store områder med to foringshus.
Anlegget som er bygget består av ett stort bygg som inneholder, staller, ridehall, lager, butikk, kontor, kafe og svømmebaseng for hester.
Stalldelen er på den ene langsiden. Den inneholder 39 bokser samt en stor føllboks. Det er tydelig at de har tenkt på alle detaljer. I boksene er det laget kummer under slik at han kan spyle stallen enkelt etter tømming av tallen. Flere av boksene har egen utgang til et lite uteområde rett utenfor stallen. De har valgt en slik løsning da uteområdene blir større og dermed kan flere hester gå sammen.
I stallgangen la de selv gummiheller. De skal stå hele 3 cm i spenn så Thorbjørn forteller at det var en tung jobb. Thorbjørn forteller at fordelen med gummihellene er at det gir mindre lyd i stallen når hestene går, bra for hovene og hestene sklir ikke. Han sier brodder ikke er noe problem. Stallmestern kan legge til at det i tillegg er estetisk fint.
Hele bygget er bygget på støpt ringmur. I taket er det baderomsplater som er fint i forhold til fukt som ofte danner seg i en stall. De har brukt syrefaste vannrør og galvanisert metall til gitter. En erfaring de gjorde ved oppsett av vannanlegget til boksene var at det ble metallspon i rørene som igjen tettet dysene til drikkekarene. Alle drikkekar har egen stoppekran.
Ridehallen er 30*60. Den naturlige bunnen er leire som er belagt med pokk, stein og til slutt 0,4 knust stein. Thorbjørn forteller at han slodder jevnlig. En gang i året sprer han på Kalsium. Dette gjør han ved å spre det med vogn bak firehjulingen. Taket i ridehallen er isolert og for å få lys inn har de installert frosta glass slik at lys kommer inn, men ikke blendene sol.
Stedet har en stor kafeteria til 80 personer med kjøkken, dommerbod og kontorer. I den ene enden har de egen butikk der de selger Hekla som er eget designet produkter til hest og rytter.
På stedet gjør de det meste selv, men har en lærling og vaskehjelp 3 ganger i uken. Kundegruppen er private i tillegg til de hestene de selv har. Som et tilbud til de private vasker de utstyr mot betaling. De installerte også polettmaskin på varmvannet til vasking av hestene da det gikk enorme mengder varmt vann. De forer tre ganger om dagen. Ca 6 om morgningen. Mellom 12-14 og 19-20 om kvelden, men alt kan ha litt avvik.
Siste delen av anlegget består av et stort svømmebaseng til hester. De har fått hjelp av et Bergens firma som har bygget akvariet i Bergen. Bassenget har elektrisk varmekolber og mange dyser jevnt fordelt i hele bassenget slik at hestene ikke blir skremt av vannstråler. Vannet henter de fra elven i nærheten og det vannet holder nært opp til 12-14 grader som er temperaturen vannet skal ha. Vannet renses via sandfilter og flere skimmere som tar bort hårstrå. Thorbjørn forteller at de tilsetter PH og klor. Daglig vedlikeholdsarbeid tar ca 5-10 minutter.
Thorbjørn forteller at de tar hester til svømmetrening. En hest må venne seg til det så de fleste hester trenger 4 uker for å få god effekt. Vær svømmeøkt består av ca 10 strekk og det tilsvarer nesten 45 minutter med hard trening. Thorbjørn forteller at han har fått gode tilbakemeldinger.
Etter svømming settes hesten i solarium for tørking. Thorbjørn forteller at han skal bygge 3 tørkebokser med luft tørking og et solarium til, da det fort blir kø med kun ett solarium. Tørkeboksene skal blåse luft ovenifra og fra sidene. Klimaet i svømmeanlegget blir ivaretatt med 2 lufttørkere som tar unna 450m3 i timen.
Stallmestern dro fra stedet som virkelig oppfylte sitt rykte.
Det var tydelig at Piet som er utdannet innen metallarbeid og med sønnen Piet jr som er utdannet bygningsarbeider likte å vise frem anlegget sitt. Piet vokst selv opp på gården som en av 9 søsken. I 1980 bygde Piet staller på gården, men leide i tillegg ett anlegg et sted like i nærheten, der han startet rideskole for å ha råd til å ansette 2 groomer og ha 25 hester oppstallet hjemme. Det varte ikke lenge før han søkte om å bygge mer, men først etter 16 år med avslag fikk han endelig lov. Tillatelsen lot han derimot ligge og først 4 år senere begynte planleggingen, da hovedsponsoren hans spurte om han ikke ville bygge ut anlegget, når han først hadde fått tillatelse. Piet var derimot klar i at det var bedre å leie et sted der man slipper alt ansvar for drift, om man skulle bli god rytter, enn å bygge selv først for så å prøve å bli god. Det å leie blir man ikke rik av men man blir god.
Piet hadde planlagt en ridehall med en stall på langsiden og i enden av ridehallen en walker og lager for høy. Byggefirmaet som fortsatt er hovedsponsoren hans ville derimot gjøre ting litt bedre, så Piet og sponsorene reiste rundt på steder for å få ideer. Resultatet ble et anlegget som sto ferdig i 2001 og som hadde mange smarte løsninger, som gjør dagliglivet lettere. Han var av den klare oppfatningen av at når man skulle gjøre noe så skulle man gjøre det ordentlig. En billig løsning blir ofte dyr på sikt. Det er ikke gøy å ha tom konto så tenk buisness var hans klare råd.
I planleggings prosessen, fikk de en ”gave” fra det offentlige. Piet hadde nemlig fått tillatelse til staller kun på en side av hallen, men bygningsmessig så harmonerte det dårlig så de ba han bygge på den andre siden av hall også.
Et av rådene han ga oss var at man må følge opp arkitektene. De fleste har ingen anelse om hestehold og hestedrift. Han sa man derfor må sette arkitekten inn i de daglige rutinene.
Piet er stolt av sitt anlegg. Han smilte og pratet i ett om sine løsninger når vi gikk rundt. For å gi dere et bilde av hans glede så var han var spesielt stolt av sin løsning for å ha rent stallklima. Han ba oss stå på utsiden å se på ventilen for utluftning og ta bilde. Piet løp hoppende inn i stallen og ropte – ”Se nå – ta bilde”. Ut fra ventilen kom det en støvsky som var summen av alt støv som var virvlet opp etter morgningens møkking. Han kom løpende ut igjen og sa med stort smil om munnen – ”Så dere det?”
Anlegget er bygget opp med 9 utebokser som brukes kun ved behov, tre staller med ca 10 hester vær. Alle stallene har sitt eget forrom, salrom, vaskespilt og eget lufteanlegg. På den måten kan man drive tre separate avdelinger uten at man går i veien for hverandre.
Vær morgen starter med foring. Foringer på stall Reimakers foregikk alltid inne i boksene. Presis kl 7.00 fikk de Havre og høy. Det var ikke aktuelt å fore før eller senere. Hestene hans kunne klokken og ingen maste verken før eller etter. De fikk igjen for klokken halv tre og kl 7 på kvelden. Da kunne det hende at klokken ble litt før eller litt over, men ellers var han nøye på tidspunktene. På vær boksdør sto det oppslag over hva vær enkel hest skulle ha. Det hele ble nøye planlagt i forhold til hestenes stevneplan fremover. Vitaminer og evt. noe tillegg ble gitt til hestene under lunsjen. Ellers fikk alle hestene samme for.
Vann fikk de av drikkekar i den andre enden av forkarenes plassering. Vannkarene var av typen med rørventil. Piet hadde stoppekran på alle vannkarene og hadde ellers lagt rørene inn i veggen slik at ikke hestene skulle ødelegge dem.
Etter frokost ble hestene fra den første stallen satt ut sine hester i skrittemaskinen eller gresspaddocker. Stedet hadde en del fine gresspaddocker med automatiske drikkekar, men de kunne godt tenkt seg flere paddocker, så man slapp å bytte så mye i løpet av en dag.
Inne i stallen blir det så møkket på tradisjonelt vis med trillebår og greip. Systemet han har lagt opp til gjør at det på under en time blir møkket for alle 30 hestene. Piet har halm i de fleste boksene, men noen har flis. De møkker vekk hestemøkk og er ferdig med en stall på en halv time. En gang i uken frigjør de bunden og hiver på en bøtte vann. I alle boksene er det et lite sluk som de så renser. Alle slukene ender i en kom på utsiden som igjen renses en gang i mnd. I området der Piet holder til er det ikke lov å slippe vann urenset rett ut slik at han har stort renseanlegg for alt vann. Hestemøkka legges sortert i en støpt grop. Ren hestemøkk i en haug og strø og flis i en annen. Med jevne mellomrom kommer det et vogntog kjørende med en grabb. Den kjører inn og plukker opp de sorterte haugene. De bruker det så til champinjong dyrking før det går tilbake til jordbruket. Før hentet de gratis nå er det en liten kostnad.
Etter møkking skrues ventilasjonsanlegget på for fult og dermed så suges all luft ut så støvskyen står på utsiden. I løpet av dagen så møkker de igjen ved tre tiden og en siste gang på kvelden. På den måten blir møkk aldri liggende lenge i boksene og som Piet spurte oss – ”Ser du noen fluer?” Ikke en flue i stallen.
Rent var det over alt, men han hadde ikke folk som vasket daglig. Det var bare slik at alle som jobbet der hadde en holdning som gjorde at alt var rent og pent. De hadde derimot en totalvask i året der alt i alle staller ble tatt ut og alt ble vasket ned.
På stedet var det 6 som hevet lønn i tillegg til han selv. De fleste hadde vært der i mange år. Grunnen til det så vi i 2.etg., i tillegg til Piet som person. Han viste virkelig at han tok vare på de ansatte og gleden over at de utviklet seg i tillegg til å gjøre en god jobb. Han skjeftet aldri – Det hatet han og mente de som skjefter ikke vet hva de skal gjøre for å hjelpe en rytter eller ansatt. Alle de som jobbet hos han hadde kontrakter og ordnede forhold. I 2.etg. hadde alle stallarbeidere og lærlinger egne leiligheter som virkelig var flotte, med egne bad og alt de trengte. Nede var det ett stort kjøkken der alle møttes flere ganger om dagen til en kaffe og prat. Han var nøye på at alle i familien som jobbet der skulle være gode forbilder for hverandre og kundene. Han var samtidig bevist på at barna skulle få lov til å være barn og gjøre andre ting i livet i tillegg til hest. Det var for sent å ta igjen når de ble eldre.
Staten har gode kontroll rutiner av hesteanlegg så Piet sa man måtte være nøye hele tiden.
Kona til Piet satt i styret for Federation national ridings school (FNRS) De har et klassifiseringssystem som gikk på alt fra sikkerhet, kontrakter, hestehold, m.m. I Nederland skiller de anlegg i to. De som driver ren rideskole og de som driver aktiv sportsstall. Stall Reinmakers hadde 5 stjerner som er det meste – Som Piet sa ”det er ikke plass til flere stjerner på plaketten”.
Piet fortalte oss at det i Nederland var 4 utdannelser. Hestepasser, stallmester, rytterlinje og ridelærer. Som i mange andre land er det vanskelig å holde folk i yrke lenge, men han var klar i sin mening om at det er opp til de som driver stedet å ta vare på sine ansatte. En av grunnmeningene hans var at man skulle lære av hverandre. Det er ikke mange ting som ingen andre har tenkt på før, så han oppfordret til heller å ”stjele” ideer fra hverandre, en å eksperimentere på egenhånd med evt. følger for hest og mennesker.
Ridebanene til Piet var både inne og ute av typen der man har stoffbiter og sand. Innebanen var i bunn og sidene solid bygget med støp og armering. Hele 70 cm med betong består sidene av, så det tåler en støyt. Bakgrunnen for dette var at han ville bygge solid når det først skulle gjøres og dermed så kan han kjøre inn med store maskiner uten å være redd for verken bunn eller vegger. Oppå betongen var det en grus såle før 15 cm sand iblandet filtbiter ble lagt. Det var en lokal produsent som leverte oppklippede filtmatter fra veilegging som ble iblandet sanden. Han hadde hatt bunnen i 8 år og den var like fin. Prismessig var han også fornøyd da den lokale leverandøren kostet mye mindre enn Geopad og andre tilsvarende produkter.
Ute hadde han samme type bunn, men en nesten hvit sand. Dette gjorde banen veldig lys å ri på, men kvaliteten var den samme. Vedlikeholdsmessig fortalte Piet at han kjørte over banen en gang i uken og dersom det var varme perioder så vannet han den to ganger. Han hadde montert dyser både langs vantet, men også inne på selve banen slik at hele området ble dekket. Inne i ridehallen hadde han en spennende løsning i taket. Vannsprederne der gikk automatisk på en skinne i taket og dekket hele banen.
Vantet i ridehallen ville han ha solid, slik at man ikke fikk ødelagte og skadede planker. Derfor er det lagt treverk som heter Bankaray. Piet fortalte at en hest hadde sparket alt den kunne i vantet, men det ble ikke merke. Treverket er dyrt, men han mente det i lengden allikevel ville tjene seg inn. Det estetiske er jo også en faktor i regnestykket.
Brannsikkerhet var godt planlagt i anlegget. Det var vannslanger, nødlys, skilting, trykknapper for å starte alarmen, røkvarslere, m.m. Alle leilighetene har egen brannstige og materialet som er brukt er av minst mulig brennbar type. Det var derimot en ting vi ikke kunne se og det var røkvarslere i selve stallene. På spørsmål om det så ble han betenkt og sa ”Godt spørsmål – veldig godt spørsmål” På fleip kom det tilbake at ”hestene har jo ikke fyrstikker”, men han fikk noe å tenke på der. Anlegget hadde derimot tyverialarm i alle bygningene, men de hadde aldri hatt innbrudd.
Salrommene hadde en orden som en militærmann ville ha væt fornøyd med. Det var tellekanter på dekken og alt annet utstyr hang rent og pent. I salrommet til Piet jr. hang hodelagene med sløyfer fra AEG og Norway Grand Prix på rekke og rad. Over hang det bilder. Vi ble rent rørt over den norske gleden.
Utstyret hang for det meste i salrommene, men i stallgangen mot ridehallen hadde han fått spesial laget oppheng for dekken. Det strakte seg hele veien ned stallgangen og var en praktisk og ryddig måte. Piet var ellers opptatt av små detaljer på stallen og fortalte at han selv hadde bestemt plasseringen av oppbindingen til hestene i vaskespiltene. De skulle nemlig stå så langt inn at andre hester fint kunne komme forbi uten at de dultet borti hverandre.
Ute hadde han i tillegg til ridebanen egen longeringsbane. Den hadde en smart løsning på vanningen. I midten var det montert en vanningsdyse som roterte rundt så hele plassen ble nøye vannet.
Walkeren var stor med overbygg og rundt om på veggene var det montert netting som gjorde at hestene fint så ut, selv om den så mørk og kompakt ut fra utsiden. På gulvet var det gummifliser og i hele metall opphenget var det strøm. Gummi leder jo ikke strøm så hvordan fikk hestene da strøm om de kom borti skille spurte vi Piet? Han tenkte litt å så ned på gummidekket. Det var mye sand mellom hellene og oppå så han mente det skapte jordingen. ”Det fungerte i alle fall” sa han med ett smil.
Rundt om på anlegget var det satt opp påler med strømuttak så besøkende med hestebiler skulle få tilgang til strøm hvor enn de sto.
På spørsmålet om størrelser på anlegg så var Piet klar på at anleggene ikke må bli for store fordi man da ikke kan klare å skape det gode miljøet et anlegg trenger. Han var også klar på at man kan ha et fint anlegg, men dersom du ikke kan ri og håndtere hestene så spiller anlegget ingen rolle.
Da vi snakket med Piet Raimakers i sommer, fremholdt han Sveriges konkurranse anlegg spesielt, som noe av de som fortsatt hadde baner av eldre typer. Daniel mener dårlig show bunner kan være noe av grunnen til at internasjonale stjerner vegrer seg fra å konkurrere i Sverige.
Situasjonen i Norge er ikke så mye bedre, men på bedringens vei. Vi har derimot en stor jobb å gjøre for å heve ikke minst kunnskap om bygging og vedlikehold av baner.
På sprangbanebygger konferansen som ble avhold på Helsfyr i Oslo i januar i år var tema nettopp underlag på banene rundt om. Det har kommet mange nye alternativer de siste årene, og sprangbanebyggere erfarer mye bra men dessverre også mye dårlige underlag. På konferansen diskuterte man seg igjennom mange typer bunner, og det ble trukket frem mange både gode men også mange mindre bra løsninger.Noe klar enighet om hva som er best er vanskelig å komme frem til, men dyre underlag som Geopad og lignende er gode alternativer, som brukes både i inn og utland. Dersom man bygger opp banen på tradisjonelt vis og passer på godt vedlikehold og jevnlig utbytting av masse så kan det være mer en godt nok for lokale baner.
Det er verdt å merke seg at det er, og kan med fordel, være litt forskjell på en konkurransebane fremfor en treningsbane. Når stallmestern gikk banen under London Horseshow nå i jula, så var den så innsatt med voks at man formelig satt fast i bunden. Banebyggern Bob Ellis fortalte at det var trenden å ha mye voks på banene i England, da det ga hestene godt feste under hele konkurransen. Under London Horseshow var det etter det vi så ikke en eneste hest som skled pga underlaget.
Piet Rainmakers derimot var klar på at slike baner engelskmennene nå bygger er greie for show, men i det daglige så må det være mer mykhet i bunnen. Han sa også at det er klart bedre at show banene er for myke en for harde.
Stedet driver hovedsakelig med utdanning av unghester til salg. Det som er det spesielle med dette stedet er kulturen. En dag i uka spilles det fotball på ridebanen, torsdagskveldene er det dropp inn stevner og på søndagskvelden er det fest med folk som kommer fra alle staller i området men også venner og beskjente. Selv gamle ryttere som ikke kan gå lenger blir båret inn i kafeen for å delta på det sosiale og se god ridning.
Selv om anlegget er stort er det et kompakt anlegg. Alle de tre ridehallene er nemlig koblet sammen med et bygg der det er kafe i 2.etg. og diverse rom i 1.etg. I kafeen kan man se alle ridehallene gjennom store glassruter.
Hesteholdet er ikke helt som man har i Norge. Hestene står på halm som kjøres ut ved at boksveggene dras ut til midtgangen slik at traktoren kan kjøre igjennom å ta med seg alt ut.
Hestene får høy og et slags høyprodukt med ekstra næring flere ganger om dagen, men kun på kvelden får de evt. noe tillegg. På den måten er det enkelt møkking og foringssystem.
Stedet har en stor utebane med stort telt og ”hytte” i den ene enden der det satt folk som hygget seg og så på når vi var på besøk.
Stedet har flere staller og med så mange arenaer så har de en egen stor hall til høy, maskiner og verksted.
Stedet blir holdt rent og pent. Når Stallmestern var på besøk gikk det flere rundt å klippet gresskantene, kostet og ryddet. I kafeen var den daglige vasken i gang.
Han har trent opp en mengde gode hester og regnes som en av de flinke i faget.
Rob og Nina drev i mange år sin virksomhet hos onkelen til Rob, men fikk for ett år siden bygget eget anlegg.
De fortalte oss at det er vanskelig å få bygget hesteanlegg i Nederland og spesielt i området der han holder til. Han var derimot veldig heldig som fikk dette til. Opprinnelig skulle eieren bygge kufjøs og hadde fått tillatelse til det. Eieren hadde derimot så mange andre prosjekter at han på spørsmål fra Rob sa ja til å selge anlegget. Etter en del lobbyvirksomhet fikk han omgjort det godkjente bygningsarealet om til hesteanlegg.
Arbeidet med å bygge startet i januar og innvielsen var i juni 2008 samme år. Rob fortalte at de hadde jobbet dag og natt for å få det klart. På åpningsdagen ble det stor feiring hele dagen med rundt 500 gjester bla direktøren for PSV Einhofen. Dette gjorde at pressen stilte opp og lagde mange reportasjer fra åpningen og anlegget.
Selve bygget er av en enkel type med støpt såle med murvegger og enkelt isolert tak. Bygget består av en ridehall på ca 23 * 40, med staller på begge sider. På den ene kortsiden er det laget et spiserrom med peis, kjøkken, vaskerom og flere bad. I etg. over er det leilighet for Rob og Nina. Boksveggene og dørene er fylt med plastplank. Det har han også brukt på hele vantet i ridehallen. I begge ender av stallgangene er det vaskespilt, oppsalingsplasser samt fôr og salrom. Det er hele 5 vaskeplasser og 5 oppsalingsplasser, slik at man kan jobbe med mange hester samtidig. Luften fra stallene går inn i ridehallen og ut gjennom åpninger i vinduene i ridehallen, men dører og vinduer står oppe så det er mye naturlig lufting i anlegget.
Anlegget er et enkelt anlegg med totalkostnad på rundt 5 millioner. Det som derimot skiller anlegget fra mange andre er menneskedelen og forssiden av anlegget. Hele innredningen til spiserommet er en gave fra en av sponsorene. Den består av flotte møbler, gazz peis, åpen kjøkken løsning, malerier og statuer. Utenfor er det støpt opp en stor flislagt terrasse som gir anlegget ett flott preg.
I tillegg til rideanlegget er det en fin skrittemaskin, stor utebane, paddocker i forskjellige størrelser. Rob har også hester gående på store fold rundt om anlegget. For de som ønsker å ri på tur er det skog rett bak med mange muligheter.
En innovativ ting de har bygget, som er en fint for ryttere med barn, er at de har laget en egen liten oase for barna. Den er godt sikret, men full av leker, basseng, liten grillhytte og rikt beplantet. Det var ikke vanskelig selv for oss voksne å tilbringe noen timer i sola og i bassenget mens man så på ridningen som foregikk på utebanen.
På anlegget har de ofte hjelp fra spesielt Svenske ryttere som ønsker å jobbe et års tid for å få erfaring. De starter tidlig om morgningen med foring og stallarbeid før det blir ridning utover dagen. En ting som er fint og som man kan ta lærdom av er de mange pausene som taes. Man møtes jevnlig på terrassen til en matbit eller bare noe å drikke. Dette er en hyggelig tradisjon som skaper godt miljø.
Det var ellers en del andre ting som man la merke til på stedet. I ridehallen var det oppheng for bommer på veggen. På den måten kunne man enkelt vippe dem ned til bruk.
Beplantningen og vedlikeholdet av dem var perfekt hele tiden, noe som gjorde det lekkert og komme til stedet. De som jobbet der satte tydelig pris på dette.
De er ellers glade i musikk så det er trukket høytalerkabler over alt. Fra stallene, uteområdet, kafè delen, ja selv ut til barnas lekeområdet var det høytalere som det kom rolig musikk ut av hele dagen.
Norsk Hestesenter på Starum låses alle stallene vær kveld, selv med stallen full av hester. På naboveggen henger det et skap som har glassvegg som kan knuses. I skapet henger nøkkler til alle stallene. Inni huset der er det et brannskap som inneholder, alt som trengs dersom det skulle brenne i en stall.
Dersom det brenner vil det automatisk gå telefon til den som har vakt. Dersom den ikke svarer går alarmen videre til neste mann på listen og til sist til Brannvesenet.
Starum har vurderer ulempen ved å ha stallen uløst som større enn fordelen. Uvedkommende kan gå inn i stallen. Det er også en viss brannfare ved at unger og fulle folk går inn i stallen, leke med fyrstikker, røyke osv. I tillegg til hærverk og kanskje mishandling av hest. Nøkkelskapet har de laget selv, men det er helt sikkert lett å få tak i sier Stallmester Øystein Bakken.
Produktsjef Torfinn Jæger i forsikringsselskapet Gjensidige kommer med følgende til Stallmestern i forhold til låsing av staller.
Når hester er forsikret som en besetning gjelder følgende sikkerhetsforskrift (Gjelder mao ikke for en enkelt hest sin forsikring):
§8. Sikring mot tyveri, innbrudd og hærverk.
Sikrede skal sørge for at bygningen / rommet / boden / brakken / containeren til enhver tid er forsvarlig sikret mot tyveri (dører, vinduer og andre åpninger skal være lukket og låst for å hindre uvedkommende i å komme inn), der dette ikke strider mot bestemmelser vedrørende rømningsmuligheter for husdyr.
I praksis betyr dette at dør inn til husdyrrom skal være åpen men at rideutstyr og verdigjenstander bør oppbevares i låst rom.
Uavhengig av sikkerhetsforskrifter kan selskapet redusere erstatningen fra 0-100%, hvis en sikkerhetsforskrift blir brutt eller skaden er voldt ved grov uaktsomhet. Det skal imidlertid mye til før vi når dette nivået. Grov uaktsomhet ligger tett opptil forsettelig handling.
Dører var åpne til salrom, staller, ridehaller, kjøkkenrom, forrom, osv. Noen steder var det ikke hester, mens andre steder sto det en stakkar eller to alene.
